Søk

Lukk

Kronikk: Ønsker vi å straffe barn?

Rusreformen må bygge på en norsk kontekst.

Spesialrådgiver Else Kristin Utne Berg, Kompetansesenter rus Bergen, Avdeling for Rusmedisin i Helse Bergen

En kortere versjon av kronikken kan du lese i BA her

En av vårens viktigste og mest interessante debatter handler om hvorvidt Norge skal avkriminalisere brukere av narkotiske stoffer, slik regjeringen foreslår. Rusreformen slik den foreligger, innebærer at bruk av narkotika fremdeles er ulovlig, men at bruk og besittelse til eget bruk ikke lenger skal straffes, men løses sivilrettslig i form av møteplikt i en kommunal rådgivningsenhet med faktabasert informasjon, råd og veiledning og tilbud om hjelp.

En av begrunnelsene for den nye reformen er å finne i en dyster statistikk. For ikke mange år tilbake tronet Norge på toppen i Europa hva gjaldt overdoser og narkotikarelaterte dødsfall. Et sentralt spørsmål var hvordan det kunne ha seg at rike Norge, et velregulert, moderne demokrati med et godt utbygd helsevesen og høyt kunnskapsnivå i befolkningen befant seg øverst på overdosestatistikken i Europa? Hvor hadde man feilet?

Kriser gir ofte nye muligheter, og Norge søkte kunnskap, erfaring og inspirasjon for å meisle ut en ny rusmiddelpolitisk modell. Portugal ble trukket fram som et eksempel på et land som hadde lyktes med sin rusreform og mange norske delegasjoner dro til Portugal for å lære. Som bosatt i Portugal i en del år kjenner jeg den portugisiske modellen rimelig godt. Og mange vil være enige i at Portugal har lyktes – med sin modell. Portugals modell er basert på den konteksten Portugal befant seg i ved innføringen av reformen for over 20 år siden. Diktaturets fall med Nellikrevolusjonen i -74 åpnet Portugal mot et Europa hvor eksperimentering med narkotika var en del av ungdomskulturen. Dette sammenfalt med at portugisiske soldater vendte hjem fra koloniene, mange med et uttalt narkotikaproblem, og Portugal utviklet et omfattende rusmiddelproblem. Særlig var dette knyttet til injisering av heroin. Bruk av illegale rusmidler generelt og injisering av heroin spesielt var ikke lenger noe som bare rammet de få; avhengighet, helseskader, hivsmitte og overdosedødsfall rammet langt inn i middelklassen og regjeringsapparatet, og rusmiddelpolitikk ble en av de viktigste politiske sakene i valgkampen. Politikernes løsning – som nå har altså har blitt til «den portugisiske modellen» – var både radikal og omfattende. Derfor ikke minst viktig; det var en helhetlig modell hvor lovendring og et skifte fra straff til hjelp ble kombinert med oppbyggingen av rusbehandling, oppsøkende og skadereduserende arbeid og forebyggende strategier som fokuserte på ungdom i risiko.

Selv om høye overdosetall var en av begrunnelsene bak behovet for en rusreform i begge land, så skiller situasjonen i Norge i dag seg vesentlig fra situasjonen i Portugal for noen tiår tilbake. Mens Portugal hadde få hjelpetiltak og forebyggende strategier på plass, er sentrale elementer i den norske rusmiddelpolitikken i dag et godt utbygd helse- og velferdsapparat med et oppdatert kunnskapsgrunnlag og hvor brukermedvirkning og erfaringskompetanse står sentralt. Så – mens man på den ene siden får inspirasjon fra Portugal og henter inn de gode grepene – må en norsk rusreform altså først og fremst tuftes på en norsk kontekst. Et skifte i fokus fra straff til helsehjelp er et slikt grep, sammen med et utstrakt tilbud om informasjon, råd og veiledning bygget på den nyeste kunnskapen vi har om hva som virker og hva som ikke virker. Den norske konteksten innebærer også en reform bygget på en humanitær politikk med likhet for loven og et sterkt fokus på enkeltmenneskets rettigheter. På en rekke områder har Norge et godt renomme i utlandet. Dette gjelder bl.a. likestilling mellom kjønnene og kvinners rettigheter. Gjennom likestillingspolitikken har både kvinner og menn fått mer likestilte muligheter til deltakelse i samfunnet, og velferdsordninger ivaretar familiene i ulike livsløp og barns behov for trygghet og omsorg.

Rusreformen medfører at bruk av narkotika både er uønsket og ulovlig, men at virkemidlene skal overføres fra justissektoren til helsesektoren. Hjelp skal erstatte straff, helt i tråd med det som kjennetegner rådende humanitær tenking i norsk politikk, og som man også finner bred støtte for i den kunnskap vi har om hva som virker.

Men – og det er et stort MEN. Mens det ser ut til å være bred enighet politisk om å gå fra straff til hjelp overfor de som har et rusmiddelproblem, er det uenighet om hva som er den beste måten å nærme seg ungdom og unge voksne. Merkelig nok er det mange som ser ut til å argumentere for at straff og kontroll er gode virkemidler i møtet med sårbare ungdommer i det forbyggende arbeidet. Hvilket rasjonale ligger bak en slik tenking? Hvilken kunnskap bygger man dette på? Historisk var Norge ett av de første landene til å lovfeste et forbud mot å bruke straff i form av refs eller fysiske avstraffelser i barneoppdragelsen, og vi tilsluttet oss tidlig FN’s barnekonvensjon. Oppslutningen om barns rettigheter står i dag sterkt i befolkningen, og bruk av kontroll og straff har liten plass i den norske konteksten.

Med det kunnskapsgrunnlaget vi har i dag er det ikke noe som tilsier at straff har suksess som virkemiddel for å forebygge narkotikabruk. Heller motsatt; straff bidrar til stigmatisering, hemmelighold og utenforskap. Når det kommer til debatten om bruk av rusmidler kan det se ut til at vi helt mister perspektivene og glemmer styrken som ligger i den norske modellen.

Ikke la oss glemme det vi vet. Oppdatert og god kunnskap både om rusmidlene og deres skadevirkninger og om ungdom og unge voksne er fundamentet i det forebyggende arbeidet. Formidling av råd, veiledning og hjelp basert på dialog og respekt er viktige byggesteiner for å møte utfordringene, også når det gjelder unges rusmiddelbruk. Da Portugal endret sin lovgivning styrket de tjenestene og økte ressursene til ungdom i risiko. Det må også Norge gjøre. Det er i denne konteksten at rusreformen ønskes velkommen!

 


Publisert 6. april 2021